Jeg har levd i fornektelse lenge nå, på min lille sky der jeg fokuserer på det gode i mennesket, men jeg må bare innse det. 

Noen dager er skikkelig kjipe. 

Noen folk er skikkelig kjipe. 

Noen ganger føles det som det ikke går an å vinne. 

Som når noen går rett i deg, sparker  borti det du bærer på, ikke sier unnskyld, men tvert imot sier det var din feil, for du skulle ha tenkt på at noen kunne komme bak deg i trappa og ikke tatt opp så mye plass med alle greiene dine.

Eller når noen anklager deg for å snike i køen, ikke idet det skjer, så du har en mulighet til å redde deg inn, men etterpå, og fortsetter å skjelle deg ut etter at du har sagt unnskyld og at det virkelig ikke var meningen. 

Som om jeg med vilje ville ha sneket foran to eldre damer hos skredderen. 

Tårene rant hele veien hjem.

Eller hun som roper inn i bilen at det ikke er gjennomkjøring her, og at hun har et sovende barn i vogna. Venninna mi la seg helt flat og unnskyldte seg som bare det, men hun stoppet ikke å rope av den grunn. 

Jeg tenkte for meg selv at å forvente at alle skal være stille midt i Oslo sentrum midt på dagen er ganske optimistisk, jeg bor der, og folk bryr seg ikke om noen sover midt på natta en gang. 

Jeg lurte på om jeg skulle si: Kanskje du ikke skal rope sånn hvis barnet ditt sover?

Men jeg sa ingenting. Og det irriterer meg.

Jeg blir bare litt oppgitt. 

For det ser ut som jeg lærer en lekse som ikke er så hyggelig. At det ikke funker hverken å si fra, å ikke si noe, eller å prøve å si unnskyld. 

Vi kommer liksom ikke frem til noen løsning i disse situasjonene. 

Jeg lærte når jeg vokste opp at det er lov å gjøre feil, vi gjør så godt vi kan, vi unnskylder oss når vi har gjort noe feil, og da får det være greit. 

Og jeg har selv kjefta videre på en nabo klokka halv fire om natta mens han prøvde å si: Sorry, vi skal skru med musikken!! Men jeg klarte dessverre ikke skru ned det jeg drev med, når jeg først var begynt. 

Noen ganger er det bare sånn at når du åpner opp litt så sprekker hele demningen, også kommer alt fra alle de gangene du ble overkjørt og ikke fikk sagt fra. 

Men den gangen jeg åpnet vinduet og rolig og vennlig tipset noen i bakgården om at det var veldig lytt der, om de kunne tenke litt på det, og ønsket de en fin fest, da ble jeg bare møtt med forståelse og det var helt rolig etterpå. 

Eller de gangene man dulter i hverandre på gata, og begge sier unnskyld og ler.

Vi kommer bedre ut av det alle sammen med å vise litt medfølelse, gi folk en sjanse, si beklager, eller ta imot en unnskyldning og si det er greit, rett og slett bare prøve å ha med seg vanlig høflighet i hverdagen, og si fra på en ordentlig og hyggelig måte. 

For det meste så fungerer jo ting, for det meste så oppfører folk seg bra, det bare gjør sterkere inntrykk når de ikke gjør det. 

Men vi vet det jo.

At vennlighet varer lengst. 

 

 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer