Det blir ikke alltid som man har tenkt.

Og noen ganger trengs det mer enn en stjerne på et tre. 
Julen er en tid for oppsummering og lengsel. 

En tid for å tenke på drømmer som gikk i oppfyllelse, og de som ikke gjorde det. 

Vi husker gjerne ekstra på de vi pleide å feire jul med, som ikke er her lengre. 

Og vi tenker kanskje på det vi trodde skulle falle på plass, og som ikke gjorde det. 

På julaften i år skal jeg sitte for meg selv under en palme med et sugerør i en kokosnøtt. 

Ting ble ikke sånn som jeg hadde tenkt, men nå er det bare å gjøre det beste ut av sånn som det ble. Og det er mye å være takknemlig for. 

Men det kan være ensomt å være ensom av og til. Så driver folk meg jammen meg til vanvidd også innimellom, så jeg vet jammen ikke hva som er best. 

Det er noen ting som er vanskelige å sette på ønskelista. 

Mer empati for hverandre, og de skapningene vi deler kloden med for eksempel. 

En å dele dagene med, som er sterk nok til å kunne lene seg inntil. 

Det var litt lettere den gangen det eneste jeg ønsket meg var en rosa kassettspiller. 

Jeg husker at Pappa og søsteren min og jeg gikk hånd i hånd og sang rundt en stabel med pakker i stua, vi hadde ikke noe tre, men det gjorde ingenting.

Og jeg fikk pakke opp verdens fineste rosa kassettspiller. 

Den gangen da ønsker var enkle nok til å gå i oppfyllelse. 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer