Det er en tid for alt i livet. 

En tid for begynnelser, og en tid der ting tar slutt.

Noe som har gjort inntrykk på meg de siste årene, er at noen av mine favorittlærere har gått bort. 

Sånn er det jo, nå har årene gått, selv om de inni hodet mitt fremdeles står ved kateteret og opplyser unge sinn, så er realiteten en annen. 

Jeg skulle synge på jubileumet til St.Svithun, der jeg gikk på videregående, og jeg ble spurt om hva som var det viktigste jeg fikk med meg fra tiden min der, og nevnte min historielærer Jan Christiansen, som sa i studieveiledningstimen vår at at han syns jeg skulle satse på musikken. 

«Hanne, du må jo gå på Toneheim»

Jeg søkte og kom inn, og spilte inn en demo i kjelleren som jeg fikk platekontrakt på, så dette var viktige første steg i det som skulle bli min historie. 

Han fortalte oss en gang at han hadde mistet flere elever i klassen sin da de var på skoletur og det kom et snøskred. Noen ble reddet ut av snøen, og noen klarte seg ikke. 

Så hvert år på den dagen tente han et lys for elevene han mistet og lovet at han skulle leve hver dag for hver og en av dem. 

Det tenkte jeg mye på, jeg følte alltid han var en levende lærer med glimt i øyet og egne metoder, og jeg tenkte at det hadde noe med det å gjøre. 

Da jeg fikk med meg så mye om den franske revolusjonen at det sto til en sekser, marsjerte han sakte rundt i rommet og holdt opp den prøven med sekseren på, som så landet på min pult, og det tror jeg at han gjorde fordi han visste at noen undervurderte meg. 

Da jeg hadde opptrådt på jubileumet på skolen fikk jeg vite at det var Jan Christiansens begravelse samme dag.

Jeg gråt hele turen hjem til Oslo. 

Det gjorde også sterk inntrykk da jeg hørte at Reidun Seljeskog, som pleide å sitte på kateteret og synge for oss med lys og vibrerende stemme, var gått bort. 

Og vakre Gerd Holst som jeg hadde på ungdomsskolen, som alltid kom inn i noen lekre antrekk og inspirerte oss med sjarm og kløkt til å lære oss alt mulig. 

Og Signe Førde, den spretne og tøffe klasseforstanderen vår som vi hadde i gym og tysk, som jeg en tid stadig gikk og tenkte på og ville sende et kort, men det rakk jeg ikke før det var for sent. 

Jeg ville ha skrevet hvor viktig det er, de små tingene de sier og gjør, det å se noen og gi de litt selvtillit på akkurat det de kanskje er litt usikre på. 

Jeg skulle ha skrevet: 

Takk for at du pushet meg i gymmen, Signe! Du sa:

«De lårene der er det muskler i, de ser jeg at du kan løpe fort med!» 

Også gjorde jeg det. Det hadde vel aldri jeg tenkt på at jeg kunne. 

Og da min klassevenninne så et bilde av deg i ungdommen og sa: Så pen du var, Signe!

Så sa du: Man sier ikke til folk at de var pene.

Det var en viktig lærdom. Selv om man er 18 selv, så er ikke 55 år gammelt, og man kan være vakker hele livet.

Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet,  og jeg ville ha sagt så mange ting til dere som har inspirert og påvirket meg:

-Takk for alle øyeblikkene, som kunne virke så hverdagslige, men som var så utrolig betydningsfulle.

-Takk for at dere kom på konsertene mine, jeg var så glad for å se dere der. 

-Tusen takk for alt dere har lært meg. 

-Takk for de flotte menneskene dere var, og inspirerte meg til å ville bli.

Men å lære å måtte ta farvel, uten å vite om dere egentlig visste hvor mye dere betydde for meg, det er en lærdom jeg så gjerne ville vært foruten. 

 

 

 

 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer