Jeg fikk en fin og spesiell kortstokk av en venninne for mange år siden, der du kan trekke  ord for dagen. Da jeg bodde i Stockholm fikk jeg stadig vekk et kort der det sto: “Solitude is the cure for loneliness.”

Dumme kortet. Ikke hadde jeg lyst å være singel, og ikke hadde jeg lyst å være i solitude for å kurere en mulig ensomhet, så jeg ignorerte det kortets betydning, men det dukket opp igjen og igjen.

En gang ble jeg så irritert at jeg sa: Nei, takk, det kortet vil jeg ikke ha. -stakk det inn i kortstokken og stokket igjen, og trakk akkurat det samme kortet en gang til.

Du kan si mye om Universet, men det har humor.

Og det har teken på ironi.

Men nå, tenker jeg altså så mye på det. Det er helt sant. Ved å være så mye alene som omstendighetene har gjort nødvendig, kjenner jeg altså ikke på noe ensomhet.

Kanskje er det også litt på grunn av den sterke følelsen av å være sammen om dette.

Men det er også noe som stillhet, alenetid uten masse gjøremål, og plass som ikke fylles av ting, frigjør.

Det er noe stort og uendelig, og der eksisterer ikke følelsen av ensomhet, men følelsen av å være en liten del av noe mye større.

Så nå kan det bare være det samme om jeg ikke fikk reist alle de stedene jeg hadde tenkt.

For “the journey within” er så utrolig spennende.

 

 

 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer