Å være vise-smed nå for tiden er ikke bare lett.

Skal det bli noe av det, gjelder det å gjøre maksimalt ut av det når det gløder. 

Det skal skapes, det skal skrives, det skal selges. 
Også en dag, har man kanskje smidd sånn mens jernet var varmt at man har svidd av hele greia. 

Og sitter igjen med noe ugjenkjennelig av det som var, og masse sot i trynet.

Hva er hemmeligheten for å kunne holde jernet varmt lenger, smi litt her og smi litt der da, tro?

Og kanskje rekke å se på en liten humle innimellom?

Hvis man liker å se på humler, altså.  

Ellers er det jo ingen vits. 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer