Jeg har snakket lenge om håndverket låtskriving på seminarer og på gjesteforelesninger. 

Men de siste årene har det for meg dukket opp noen nye elementer i det å skrive sanger.

I stedet for å prøve ulike akkorder og synge forskjellige melodi-snutter til det kommer noe som høres fint ut, har det begynt å skje på en annen måte. 

Det er som om hele melodier bare skaper seg selv, og kommer til meg, ikke bare når jeg skriver, men gjerne holder på med noe helt annet.

Jeg går bare bort til pianoet også passer det til den første akkorden jeg prøver. 

Eller venstrehånda bara finner melodien på første forsøk. 

Og den typen kunnskap eller gehør, det har egentlig ikke jeg uten å fokusere ordentlig.

En gang kom det til og med en melodi jeg ikke likte. Jeg satt og skrev med noen av de flinke svenskene jeg jobber med, vi hadde et veldig kult vers, også hørte jeg en refrengmelodi i hodet som jeg valgte å ikke dele med de andre, fordi jeg syns ikke den var noe fin. 

Jeg hørte at den var catchy, men jeg ville ikke ha den sammen med det kule verset. 

Vi satt en stund og prøvde å komme på ting, og melodien fortsatte å insistere i hodet mitt. 

Jeg tenkte at hvis jeg deler den med de nå, så kommer de helt sikkert til å like den, er det noe svenskene er gode på, så er det å gjenkjenne en god melodi mår den dukker opp. 

Men vi kom ikke på noe annet som funket, så jeg sang melodien jeg hørte i hodet. 

Og de digget den. 

Den ble med i låta, og jeg har blitt veldig glad i den med tiden, jeg ser at den ville bli til i kraft av seg selv, og at den hadde helt rett. 

Jeg bare lurer på, når de kommer helt sånn fiks ferdig til en, har man egentlig «skrevet den»?

Snart kan jeg vel hverken ta ros eller ris for ting jeg gjør, for jeg aner ikke om det virkelig er jeg som har laget det.

Min største hit f.eks, har jeg stort sett skrevet i søvne. 

Jeg våknet en morgen i leiligheten min i Stockholm, også sto det noen linjer i dagboka mi på nattbordet:

Beautiful and brief

Short and sweet

Jeg syns det var fint, så jeg tok det med meg i studio til Harry Sommerdahl, som jeg skulle jobbe med den dagen.

Jeg hadde vært ute sent kvelden før, drukket for mange coctail’s og vandret gatelangs med en svensk rockestjerne nesten til sola sto opp, ja du vet, en av de kveldene der 😉

Så mens Harry satt og holdt på med noen akkorder og lette etter et fint sound, sovnet jeg på sofaen.

Han vekte meg med å si: «Hey! Hittar du på nåt på det här eller?»

Jeg satte meg rett opp og sang en lang melodi, halvveis i søvne, som stemte med det Harry hadde spilt, før jeg sa forsiktig: «Kan det være et vers..?»

Han rullet helt bort til meg på kontorstolen sin, og så strengt på meg. Jeg tenkte: Å, hjelp, det var ikke noe bra!!

Så sa han: «Det där är inget värs, det är en hit-refräng.»

Jeg må bare gi han credit der, etter 5 oversettelser og topp 10 og nummer 1 i mange land, så må jeg si han har bra intuisjon på hva som er en hit.

Jeg kom på strofen fra dagboka den morgenen, og brukte det i tittelen og i bridgen.

Det sies at det skjer noe helt spesielt akkurat i skiftet mellom sovende og våken tilstand. Det er noe med koblingene i hjernen, som er bra for å ta imot idéer.

Og sånn ble «Brief and beautiful» til.

Det var en trist dag da Harry skulle selge sofaen jeg hadde skrevet så mange av mine største sanger på.

Men det jeg vil si med alt dette, er at låtskriving er ikke bare et håndverk du lærer også ferdig med det, du må la det være rom for at magiske ting kan skje, at idéer dukker opp av seg selv, at ting bare kommer til deg, fordi du ser ut som noen som kan få det ut i verden.

Vær åpen for det du ikke forstår, vær åpen for mystikken i musikken, for den siste dosen magi i gryta.

Kanskje ikke alt skal komme fra deg, men det skal også komme til deg, og gjennom deg til alle de som trenger å høre det. 

Til trøst, til glede, til sorg og til oppmuntring.

Det er en ganske spesiell oppgave.

Den beste, spør du meg.

 

 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer