Noen ganger virker det som man gjør masse ting for å lykkes, fordi man tror at det skal gjøre en lykkelig.

Men hvis man begynner å grave litt i dette, og spør seg selv hvorfor man tror at det skal gjøre en lykkelig å lykkes, så er det gjerne svar som at: For da kan jeg slappe av og nyte livet, og bare gjøre det jeg har lyst til. 

Jeg kan ikke unngå å tenke at hvis man skal erobre verden bare for å kunne slappe av etterpå, så kan det jo være en idé å begynne å slappe litt av og gjøre mer av det du har mest lyst til allerede nå da? 

Og hvis det er å nyte livet som er målet, så er det vel ikke noe å vente på? 

Noen ganger vil man lykkes fordi man har noe å bevise. Og hvorfor han man noe å bevise? Fordi det kanskje ikke står helt bra til med selvfølelsen? Da ville det jo vært fornuftig å jobbe litt på den kanskje? 

Hvis man setter lykkes og lykkelig opp mot hverandre, kan det virke som lykkes er en dampveivals og lykkelig er Thomas-toget.

Lykkes er sola, lykkelig er månen. 

Eller så er lykkes Goliat, og lykkelig David. 

Og vi vet jo alle hvordan det ender. 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer