Jeg hadde noen planlagte blogginnlegg her, som plutselig føltes helt meningsløse. 

Jeg må skrive om det jeg går og tenker på.

Alle som kjente Vibeke Skofterud, både på nært hold og de som hadde et forhold til henne som offentlig person, har fått kjenne på å miste et nydelig menneske med en viktig stemme. 

Jeg har grått og jeg har ledd mens minnene har rent inn, som de gjerne gjør når det ikke skal fylles på med flere. 

Fra jeg leste overskriftene og det ikke var noen vei tilbake, har alt endret seg. 

For sammen med sorgen kom en enorm takknemlighet over livet. Og en innsikt om at vi bare må leve nå, ikke utsette ting, og ikke tenke at vi har god tid til å si og gjøre alt vi vil her i livet. 

For det er det ingen garanti for. 

De siste gangene jeg snakket med Vibeke, prøvde vi å få til å møtes, men så fikk vi ikke tidene til å passe, så vi sa: «Vi tar det igjen snart.»

Da det sank inn at jeg ikke skulle få se henne igjen, var det som om noe bare snudde brått. 

På ett sekund var alle små irritasjoner og småkrangler med folk helt uviktige. 

Jeg så plutselig alt det vakre i verden, og hvert øyeblikk var som en nydelig symfoni. 

I slow-motion. 

Den luksusen det er å være bekymret for alt som kanskje ikke blir helt som en har tenkt, og den søte misnøyen som alle uten alvorlige problemer kan tillate seg å velte seg i, alt det bare forsvant. 

Jeg vil prøve å holde på denne følelsen. 

Og jeg skal ha med meg Vibeke videre.

Og av og til, når jeg blir for alvorlig og tror at alle bryr seg om hva jeg gjør, så skal jeg tenke;

«What would Vibeke do?»

Så det kan hende det blir endel utippa avgjørelser fremover. 

Men sånn kan jeg beholde henne litt i livet mitt fremdeles. 

Og det er godt å tenke på. 

 

IMG_0369.jpg

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer