Jeg hørte en gang noe om å ha minst ha like mange kvadratmeter som hvor gammel man er. 
Det begynte litt dårlig med at jeg var 27 da jeg kjøpte mine første 24 kvm i Stockholm.

Så var jeg 32 da jeg kjøpte 37 kvm i Oslo, og hadde litt å gå på der.  

Nå har jeg kjøpt 150 kvm og føler jeg har sikra meg ganske bra. 

Jeg går så lange strekninger rundtomkring i leiligheten at jeg får vondt i hælene. 

Og når jeg lurer på hvorfor det er så stille, så kommer jeg på at det er jeg som bor under meg. Og ingen bor over. 

Men nå har jeg begynt å lure på noe, hva i all verden skal jeg fylle alle disse kvadratmetrene med? 

Jeg har jo ønsket meg kontor og walk-in closet, og tror det blir veldig fint, men jeg har begynt å tenke på om jeg har latt meg lede litt av samfunnets tendens til å stadig øke og ekspandere.  

Og jeg lurer på om man egentlig blir friere av å tjene mer og eie mer. 
I yogafilosofien er det viktig å ikke eie for mye. Og “den største yogien av alle” Jesus, snakket også om evnen til å ha mindre ting. 

Litt corny det eksempelet der kanskje, men det har i hvert fall alltid vært et aktuelt tema. 

Jeg skjønner egentlig det. 

For hvis du føler deg litt ensom så hjelper det kanskje ikke å skaffe deg enda flere kvadratmeter å være ensom på. 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer