Her om dagen sto jeg på hodet i morgenyogaen min hjemme, før jeg gikk opp var jeg litt sånn ovenpå og sa: 

-Yeah, baby I’ll “shirshasana” the hell outta this one!

Også falt jeg rett ned, og unngikk akkurat å falle på tv’en. 

Så tenkte jeg: Jaja, jeg vet i hvert fall hvordan jeg faller. 

For jeg har prøvd så mange ganger på hodestående, at jeg har lært at hvis jeg kjenner at jeg mister balansen, så må jeg bøye nakken og krumme ryggen, så blir det som jeg stuper kråke ned, for da slår jeg meg ikke. 

Så er det er akkurat i disse øyeblikkene at mitt skrivende sinn tenker i overført betydning, og kommer på at sånn er det med mye i livet. 

Det går fint å falle bare du vet hvordan du gjør det. 

Det går fint å bli avvist hvis du vet hvordan du tar det. 

Og en annen ting, det går som oftest ganske mye bedre hvis du går inn i ting littegrann mer ydmykt enn jeg gjorde der. 

  

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer