Det er rart med det.
Det er som om vi går mot lykken, men at den også beveger seg, så den alltid er en stasjon unna.
Som at vi tror på at den fins i det som er akkurat utenfor rekkevidde.
Kanskje er det bare sånn det er, at lykken ligger i det vi strekker oss mot, og jobber for å oppnå, også når vi har det, så finner vi noe nytt å plassere lykken i. Så vi hele tiden er på vei mot noe.
Jeg kjenner meg i hvert fall veldig igjen i disse tankene, og jeg ble så inspirert av boken «Hva er lykke?» av Einar Øverenget, som tar opp mange av disse tingene på en gjenkjennelige og fin måte.
Det er godt å lese at andre kan ha det på samme måte som en selv, for noen ganger tror jeg at jeg tenker for mye over livet, og bare skulle ha levd det i stedet for å drive å granske meg selv og gruble på alle mulige ting.
Han skriver også om misunnelse, at når noen har det vi har bestemt oss for at vår lykke ligger i, så blir vi misunnelige.
Men ironisk nok, så kan den vi misunner, misunne oss tilbake.
Den ene har frihet, den andre har trygghet. To fine tilstander begge to.
Men den ene mangler faste rammer, og den andre kjeder seg.
Og når begge bare ser det de gjerne skulle hatt, betyr det jo at ingen av de egentlig setter pris på det de har.
For hvis du har det jeg ønsker meg, og jeg har det du ønsker deg, så skylder vi hverandre å glede oss over det vi har.
Og jeg vet i hvert fall en ting, at å få en så fin og inspirerende bok på salg til 40 kroner i sommer, DET er lykke, det.