Noen ganger syns jeg det er litt ironisk at jeg reiser land og strand og synger “Glade jul” 

Jeg er jammen meg ikke alltid så sikker på om jeg syns at det er bare glade jul, jeg.

For meg er julen også full av melankoli, savn og følelsen av å ikke strekke til.

Jeg kan se for meg Morfar, som pleide å sitte i den grønne gyngestolen, også er det som jeg kan høre ljomen av meg og mine søskenbarn som løp rundt og lekte og hylte av glede.
En tid som er over nå. 

Så kjenner jeg litt på at alle skal samles med alle sine forventninger, også skal vi kose oss så veldig på så kort tid, og med ett så er det over. 

Også er det også en tid for oppsummering, drømmer som ble oppfylt, og de som ikke ble det.

Det er nok derfor mine egenskrevne julesanger ikke bare handler om gavene, snøen og stjerna på treet. De handler også om det som kan være litt sårt i denne høytiden.

Som i sangen om meg og familiehunden Oscar, som en jul ruslet gatelangs i gamle Stavanger, det regnet lett, og vi så inn vinduene på familier som feiret jul.

“Sometimes it takes more than a tree

And some things you can’t write on a list

This can be the loneliest time of year”

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer