Sist jeg gav ut en plate på mitt eget selskap, lånte jeg penger av Morfar for å få det til.
Han var ikke fornøyd med det. Han tok ut pengene i minibanken og gav de til meg med et strengt blikk.
«Javel? Ka ska du gjørr hvis det ikkje går da?» sa han.
«Ja, men det skal jo gå» sa jeg. Men jeg var ikke helt overbevist selv.
Der andre sier «If my friends could see me now», tenker jeg ofte «Hvis bare Morfar kunne sett meg nå»
For nå er han ikke her lengre. Det vil si, han er her, men ikke på samme måte.
Jeg kan nok ikke låne penger av han. Jeg kan prøve, det kan jo sees på som et slags mirakel at han lånte meg penger sist også, når han var så imot hele greia.
Han ville helst at jeg skulle slutte med musikken og bli lærer. Og det sa han så ofte han fikk muligheten.
Selv etter at han døde, kom det en mann til meg i en drøm og sa:
-Siden din morfar ikke kan snakke med deg på samme måte lengre, har jeg med et brev til deg fra han. Han leste høyt:
Kjære Hanne.
Vil du være så snill å slutte med den musikken din.
Hilsen Morfar.
Jeg måtte le da jeg våknet.
Han fikk budskapet sitt gjennom. Selv fra den andre siden. Mye høfligere enn han noen gang hadde sagt det før.
Men jeg skal ikke slutte med musikken. Og jeg skal ikke bli lærer. For noen ganger i livet, så må vi våge å holde fast ved noe, selv om det er utrygt.
Du må gjøre det du vet du er ment til å gjøre.
Men denne gangen skal jeg stå på helt egne ben.
Og det, mine venner, er begynnelsen på en helt ny æra.