Jeg tenkte på det da jeg var gjestedommer i “Skal Vi Danse” i helgen.
Det er lettere sagt enn gjort, både som artist, og kanskje spesielt hvis man er med i et sånn konsept.

For mange ganger er det utrolig irriterende hvor bra noe kan bli på øvingsrommet eller i treningstøyet, også når korsettet er snørt, lysene slått på, og alles øyne er på deg, så er det noe som skjer. 

Adelén hadde for eksempel et perfekt løft på generalprøven. 

Det er likssom litt gambling på uttellingen, for noen ganger går det inn i et ekstra gir, man fikser de vanskelige stedene i koreografien, eller man kommer rett opp på de høye tonene, og har en glødende energi.

Men andre ganger, er det skikkelig surt å se det usminkede på opptaket fra generalprøven, som bare var kuler og krutt. Også ble det helt overtenning live.

Med erfaring nærmer disse to seg mer og mer, og man får mer kontroll over de forskjellige situasjonene, men det er noen ting det er vanskelig å bestemme helt over, for live er live, og i teorien kan alt skje. 

Gitaristen min sier at det er bare omtrent 1 av 10 jobber der absolutt alt går som planlagt. 
Kanskje er det akkurat det som gjør det så utrolig spennende også. 

Men hvis du klarer, drøm deg vekk, lev deg inn i det, syng med hjertet, og lat som om du står hjemme i stua og danser i trusa.  

Det funker for meg. 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer