Den aller første gangen jeg fikk hjertet mitt knust, lå jeg bare under dyna og hørte på “Anything ’bout June”, Unni Wilhelmsens aldeles nydelige sang.

Det var det eneste som hjalp. 

Nobody knows

About her wind

And where it blows

Og da jeg og venninna mi reiste til sommerhuset vårt på Feda som ganske galne 16-åringer med boots og korte kjoler, spilte vi denne på repeat på loftet. 

Så dro vi ut på en øy og brant bål med noen av de lokale. Og de var så utrolig fine folk. Vi hadde faktisk selvinnsikt nok til å innse at de kunne ha syns vi var to jålete by-berter som trodde vi var noe. 

Men de gjorde ikke det. Vi var inkludert hos både jenter og gutter og lo og koste oss langt ut i den sene sommernatten. 

Jeg fortalte venninna mi at jeg hadde skrevet en sang som hyller Unnis klassiker, soundtracket til min ungdomstid.

Den som har akompagnert både sorg og glede i mitt liv, og fremdeles er det eneste som hjelper når jeg har skrubbsår på hjertet. 

Venninna mi sa: Tenk om du hadde visst det? Som 16 åring, at mitt store forbilde skulle synge med meg.
Nesten så jeg må jobbe litt videre på den tidsmaskinen så jeg kan få fortalt det til henne. 

Hør låta her

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer