Her om dagen kom jeg på et gammelt minne som jeg først lo av, men så var det som om noen biter falt på plass. 

Da jeg var 5 år ca, så var det en sånn sommerskole på Rogalands Data, der Pappa jobbet. Mens han var på jobb, var jeg der. 

Der var det to unge jenter som skulle passe på oss og finne på ting vi skulle gjøre. De snakket mest om gutter og sminke. 

Men av og til, så spratt de opp og foreslo ting vi kunne gjøre. F.eks “Nå drar vi i svømmehallen!!!” 
Det manglet ikke på entusiame, men siden ingen hadde visst om at vi skulle i svømmehallen, var det ingen som hadde med badetøy. 

Dette gjorde meg etterhvert så urolig at jeg kom på sommerskolen med badetøy, fjellsko og tennisraquet, bare sånn i tilfelle. 

Det hjalp jo ikke, for det var ingen av de andre som hadde med dette.  

Jeg ble veldig bekymret av at de var så uforutsigbare. 

Her kunne virkelig hva som helst skje, men fordi vi ikke var forberedt, fikk vi ikke med oss noe av det. 

Her gjaldt det tydelig å å være på vakt hvis det skulle bli noen andre opplevelser enn å spille ballspill mot veggen i bakgården. 
Litt sånn er det enda. 

Jeg hater å ikke få ordentlig beskjed, sånn at jeg ikke er forberedt. 

Og da funker det bare ikke å si:

“Åja, er det ingen som har sagt at alt skal foregå på engelsk?” rett før man går ut på scenen. 

Jeg er utrolig opptatt av språk, og nyanser i mellomsnakket.

Eller: “Å, er det greit om dere danser på denne smale, høye catwalken i mørket?” Da meg og Egor skulle danse vals på et bryllupsshow. 

Min store svakhet er at jeg syns ikke det er godt nok å være middelmådig. 

Jeg vil være glitrende. 

Og da må jeg vite om jeg skal ha med badetøy eller ikke. 

Legg gjerne igjen en tilbakemelding 🙂

Kommentarer